Padling på Fjorda 07.09-08.09.2013

ENDELIG ble det en ny tur, det skulle vise seg og ta mange måneder fra vi gikk "en bit av flykningeruta" til vi igjen fryktløse skulle gå i ett med norsk villmark. Rett etter flyktningeruta fant vi nemlig ut at vi skal bli foreldre for første gang, så da blei alle "hårete" mål lagt til side. Det gjorde at det vi trodde skulle bli det store turåret 2013, blei alt annet enn vi hadde tenkt. Så istedenfor og bruke helgene på villmark og havregrøt, så reiste vi land og strand rundt i hele Norge for å fortelle familie den fantastiske nyheten :) Men så kom det en ledig helg og da blei jeg enig med meg selv at vi skulle ut og padle i kano på Fjorda i hadelands dype skoger. Monica var noe skeptisk siden verken jeg eller hu noen gang har satt våre ben i en kano. Jeg forsikret henne (etter et par timers intensivkurs på youtube) at det her var ikke noe problem. Så da gikk turen til sportsbutikk for å kjøpe vanntette pakksekker, for skulle vi gå rundt hadde det vært jævlig kjedelig om kamera og andre elektriske duppedingser hadde blitt ødelagt.

 Lørdagen kom og vi satte kursen mot villmark og ukjente eventyr i strålende fint høstvær, med temperaturer som om det var sommern. Når vi nærmet oss vestland-kanoutleie.no kjente jeg en kribling i magen, noe av det kan nok ha vært nervøsitet for det ukjente og kaldt vann(!!), men mest var nok spenningen til en ny tur. Åpenbaringen da vi kom frem var stor og det var helt fantastisk fin natur i helt råe rammer :)

Akkurat fått startet på det nye lille eventyret vårt :)

Etter å ha pakket kanoen etter alle kunstens regler (youtube sine regler) så var det klart for å ta våres første åretak i kanoen. Og jaggu så det ut som vi aldri hadde gjort anna, eller?? De som så oss får dømme, hehe. En ting var ihvertfall sikkert, det var ganske behagelig og gli rundt på vannet og bare se på naturen by på seg selv.

Monica kastet seg på padlinga med dødsforakt og padla for harde livet, så jeg trodde nesten et lite minutt at hun hadde stjålet både kano og ved, men det skulle vise seg ganske fort at jeg hyppigere og hyppige fikk beskjed om at vi måtte bytte side vi padla på, kanskje hu brant alt kruttet med en gang i iveren etter å padle, hvem vet :) Vi bestemte at vi skulle ta det fryktelig rolig og bare nyte stillheten (og alle andre som var i kano denne dagen) siden det ikke var noe vits og stresse frem til leir når det var så mye fint å se på fra vannet i vår lydløse kano. Kanskje var vi heldig og skulle få se noen dyr i vannkanten også...

Det var et lite slør på himmelen til å begynne med men med hyppige visitter av sola så føltes det som det var midt i juli. Med et lite kart og en lånt GPS så hadde jeg staka ut en ca kurs som vi skulle følge. Det gikk overraskende bra og vi rota oss ikke bort en eneste gang, og det er jo noe nytt for oss ;) Til tider var det nesten kø på vannet, vi fikk ikke kano før kl 14 på lørdag siden alle var utleid, og vestland har 40 stk for utleie. Fjorda er stort men på det meste var vi vel 10 kanoer på tur gjennom et trangt sund :)

Midt i bildet langt fremme skulle vi alle gjennom

Nå hadde Monica holdt seg overraskende lenge for at hu var på do mye før, er jo ikkeno i forhold til nå når hu er halveis i graviditeten, herregud så mange ganger hu er å tisser i løpet av et døgn, så jeg grua meg litt til natta. For hu går jo absolutt ikke aleine i mørket i skogen. Aner jeg et lite snev av mørkeredd? Men det til side for er lenge til mørkets frembrudd.

Siden vi absolutt ikke stressa så tok vi en liten pause mens de 100 andre kanoene passerte oss og hva er vel en tur i kano uten mobil og et aldri så lite bilde lagt rett ut på facebook :)

Etter hvilen så satte vi igjen kursen mot det ukjente land og vann :) Men vi skulle ikke padle lenge før det smalt fra Monica "nå må jeg tisse altså, så vi får padle til land" så med partyblæra hennes måtte jeg pent høre, da var litt tid for meg til å dobbeltsjekke ruta og sjekke at vi ikke hadde rota oss helt bort. Men igjen var vi på helt riktig kurs. 

Ganske fokusert der jeg sitter og venter på Monica.

Etter litt bilder fra land kasta vi oss på det igjen, og med litt slitne armer (monica sine da vel og merke) begynte vi og se oss om etter en plass og slå leir. Sulten begynte også å melde seg.
Å rette på vesten, det var ikke verdt å gjøre på land, men hu venta jaggu til vi var midt utpå før a reiste seg opp og jeg satt med hjertet i halsen og venta på et plask. Og det skal jeg si dere at hvis Monica blir blaut da er a ikke god å ha med å gjøre ass... : P

Motet er på topp tross litt slitne armer, var nok inntrykkene som gjorde at Monica holdt seg så bra :)
Meeen nå nærmet vi oss leir med stormskritt så da i tradisjon tro, blir Monica helt tappa for krefter rett før målstreken, det var nesten så hu ikke orka og ta et padletak til. Mens jeg prøvde alt jeg kunne for å motivere så fikk jeg en finger og et aldri så lite "hvis blikk kunne drepe" Hu er nå jaggu gossin da ;)

Nå var vi kun ca 100 meter fra leiren som ble en del lenger unna enn planlagt (Monica er så kresen på teltplass....eller det er hva jeg liker å innbille meg ihvertfall) og det skulle bli deilig med litt mat og bare slappe av og nyte Norge :) Monica følte seg trygg tilogmed siden det var folk noen hundre meter fra oss. Men det var dagslys enda og når mørket kommer kan det jo være at det endrer seg, hehe.

Litt telefonering må også til

Da var vi på landjorda igjen og rigging av camp begynte, det gikk smertefritt (merkelig nok) og vi satt snart og skulle tenne bål. Sola satte i et skikkelig krampetak på slutten av dagen og jeg satt i et øyeblikk i bar overkropp og solte meg, HERLIG i september.

Bål måtte vi jo ha for ingenting er som å sitte rundt bålet mens mørket sniker seg innpå oss med alle lyder som natta fører med seg (til Monicas store bekymring) Hadde egentlig tenkt å dra en hvit en og skrive at jeg brukte kun en fyrstikk på mitt første bål, men må innrømme at det gikk med en tre-fire stk :)
Så når bålet hadde satt seg så var det tid for middag, Gilde grillpølser. Og da må man også spikke pinner til pølsene. Monica gjorde den oppgaven med bravur. Vi er rett og slett født til å være i skogen, synd det tok 30 år før vi innså det :P

 Bålgrilla pølser var utrolig godt etter en dag med padling og masse inntrykk, det som er fantastisk med kano er at du kan unne deg all mulig luksus for du slipper å bære alt i mange mil. så med i sekken av luksus var mye digg :)

 Etter forrige turers fadeser med fiskelykke friskt i minne lå det som en mørk sky når jeg kastet første kastet.....sveiver.....sveiver....ingenting.... jaja nytt kast.... sveiver....sveiver.....NAPP!!! Å fy faen tenkte jeg, Monica var jo på do (!!!!!) så hu fikk ikke med seg anna enn: JEG HAR NAPP...JEG FIKK FISK...hehe syns jeg hører meg selv, føltes ut som det var en fisk på flere kilo :P Vet ikke om dere kan se den på bildet jeg men den var ihvertfall 100 gram ;)

Så var det Monica`s tur og dere ser jo hvordan det gikk, hehe. Men en abbor på 100 gram er ikke verst det for 75 kroner som fiskekortet kosta, Jeg hadde fått blod på tann og skulle ta storørreten hadde jeg tenkt, men flaksen var nok slutt for min del også...

 

Så da var det bare en ting og gjøre, rote frem all den luksusen vi hadde tatt med oss og sette oss ved bålet, for meg var det øl og jaeger og for Monica var det brus og sjokolade (sneik selvfølgelig litt på den jeg også)

Nå hadde det blitt skikkelig svart inni skauen og alle lyder blei skumle, hørte et hagleskudd et stykke unna og jeg ser redselen bygge seg opp hos Monica, da begynner hu og fantasere og forteller meg med stor fortrolighet at "det er mennesker som er det verste rovdyret" før hu smiler litt lurt.

Så med P1 på radioen og en vedsekk senere var klokka bikka tolv, da var vi forsynt så vi krøyp ned i posen og skulle ta fatt på en god natts søvn...trodde vi ihvertfall. Ganske nøyaktig fem over tre (ifølge Monica) så vekker hu meg med desperasjon i stemma "det er noen som skraper på teltet" Det tok riktignok laaaang tid før hu fikk liv i meg og når jeg endelig våkna så var det jo forduftet det som hadde skrapa på teltet. Jeg prøvde og berolige hu med at det var sikkert en grein eller noe som gnissa mot teltet, men det godtok hu absolutt ikke for i den enden det skrapa var det ikke en busk i nærheten, så det hjalp lite. Rolig som jeg er sovna jeg igjen på et blunk, mens stakkars Monica lå våken i minst to timer og kjente på adrenalinet og den lille jenta i magen som sparka vilt :) All ære til hu som bare lå der og lytta uten og vekke meg noe mer. Den største bekymringen min var at mitt nyinnkjøpte liggeunderlag ikke var tett så fra jeg våkna fem over tre til dagen etter lå jeg rett på bakken.

Klokka 10 var det morran og herregud for en morgen å våkne ute i skogen ved vannkanten, herregud så fint det er. Fikk knekt oss ut av posen og ut på do, Monica hadde holdt seg siden fem over tre på natta siden jeg var for sløv til å bli med ut så hu kunne få tisse ( litt av en kar hu har finni seg....) Etter morrastellet var unnagjort så var det tid for frokost og mer luksus i skogen :)

Andreassen diska opp med egg og bacon. Baconet gikk greit og lage, men herregud så vanskelig det var å speile egg på den primuspanna vår....men utrolig nok blei det like godt som hjemme :) Så når vi var ferdige og spise var det tid for å mate hele fjorda`s bestand av ender med de resterende brødskivene vi hadde og restene fra egg i steikepanna.

Etter pakking og rydding av leir bar det hjemover igjen, og det var enda varmere med sikkert 25 grader i skyggen, så da kasta vi både vest og klær og padla hjemover i bar overkropp :)

Med disse herlige bildene var nå turen slutt og vi har enda en rasende fin tur bak oss, og en ting er helt sikkert, og det er at det blir flere kanoturer, gikk rett inn på finn for å se om det var noen bra kanoer til salgs etter at vi kom hjem. Så ikke umulig at det blir tur neste år i egen kano. Time will show :)
Neste tur er uklart når blir men ikke umulig at det blir en til før vinteren setter inn.

Ha en fantastisk fin høst og kom dere ut i skog, mark eller sjø :D

En bit av Flyktningeruta

Da var en ny tur lagt bak oss, vi dro igjen til Østmarka, denne gangen "En bit av Flyktningeruta"
Innerst inne hadde vi et ørlite håp om å få se markaulvene Fenris og Frøya, kanskje også noen ulvevalper.

Utgangspunktet var Skullerudstua og en runde på en drøy mil, planen var mellom 4 og 6 km dag 1. Gradestokken viste 28 grader i skyggen når vi gikk ut, men med vann i sekken og friskt mot gikk vi på. For det her måtte jo bli bra. Etter første tur med minusgrader og andre med regn, så jo tur nr 3 helt sinnsykt bra ut. To kjempesoler både lørdag og søndag på yr.no.

Etter 200m skjønte vi ikke noe av merkinga og enda mindre av kartet, var en del veier ut ifra skullerudstua. Og uerfarne som vi fremdeles er måtte vi bare ta en råsjanse og valgte en vei. Den var bratt, og i den varmen blei det en tøff start (trodde jeg skulle dø.) Men Monica virket mye piggere enn meg denne dagen. Nå skal det sies at vi var og feira flere(!!) bursdager den 17 mai. Så mulig ølen og st. halvard likøren hadde satt sine spor alikevel.

Monica hadde ikke mistet motet opp bakken ihvertfall

På toppen var det ikke noe som stemte med verken merking eller kart så da begynte jeg og bli redd for at vi faktisk måtte gå ned igjen. Men alt for og ikke snu så prøvde vi litt til, og der nede skimta jeg jaggu litt blåmerking. Da skjønte jeg hvor på kartet vi var. Vi hadde altså gått en helt unødvendig bakke opp til Skullerud vannverk for så og gå ned igjen til stien. Til mitt forsvar var ikke den veien opp til vannverket på kartet (liker jeg å tro ihvertfall) Nå gikk vi fra grusvei til skogsti. Plutselig forstod jeg hvorfor flere sier at en østmark mil er lenger enn en vanlig mil. Går du på tvers av østmarka er det MYE(!!) opp og ned. 

 Som vanlig er Monica noen meter foran meg, hu tør nemlig ikke å gå bakerst :P

Å hoppe med sekk viste seg at ikke var så lett alikevel 

For hver meter vi gikk nærmet vi oss Østmarkkapellet som var ment som første rasteplass. Var mye folk ute i skogen denne lørdagen, og sinnsykt mye syklister som spant over myrer og så mer ut som troll enn mennesker der de sleit seg gjennom møkka. Men dem om det, vi valgte å prøve og forbli tørre på beina. Kom opp på nok en "topp" som er rundens høyeste punkt. Rundvannet het det her. Her var det utrolig fint og vi valgte å ta en lengre pause her, med litt kjeks og drikke :) Her kunne Monica tenkt seg og tilbringe natta "for det var såååå fint, også var det mennesker i telt på andre sida" 

Mørkeredd som Monica er så prøvde hu hardt å overtale meg til å slå leir her. For er det andre folk der så er det ikke så skummelt meiner hu ;) 

Men sta som jeg er lot jeg meg ikke rikke, for planen var å campe rundt langvann, for på kartet så det ut som det kunne være den perfekte teltplass litt utenfor stiene. Så her var det bare å ta på seg sekkene igjen og traske videre i Norges fantastiske natur. Etter litt jevn stigning opp til Rundvannet så begynte Østmarka igjen med opp og ned i nærmest 90 graders helning (ihvertfall ifølge Monica)
På denne turen klaget hu ovveraskende lite men i stedet hadde jeg tatt over den rollen nå.... (skylder fremdeles på øl og st. halvard)

Det ser sikkert kjempelett ut og gå nedover men det er ganske slitsomt for lårene med sekk på ryggen, så det vi har lært oss og verdsette mest er helt flatt tereng, spreke som vi er, haha. Møtte også en hel del som jogga(!!) i disse stiene rundt Skullerud. Jeg tok meg selv flere ganger i å tenke "herregud, hva er dem slags maskiner som jogger i det terrenget her"  Men hver sin smak for trening :)

Tissepauser hadde vi en hel del av siden Monica har like stor blære som en maur, men ikke f... om jeg skulle få ta bilde av hu da. Litt misfornøyd der ;)

Her er det rett ned, men igjen en bra jobb av turistforeninga som har lagt trapper i deler av stupet

Oj Oj Oj var den setningen Monica brukte mest i løpet av første dag :P Som da vi kom til en nedstigning som dette

Som regel betød en så bratt bakke ned en like bratt bakke opp. Og hver gang det var et stiskille var det den bratte stien vi skulle gå, det slo aldri feil. Så Monica slutta tilslutt og spørre og bare gikk på oppover, hehe.

Kom frem til Langvannet og øyna håp om å få slått opp teltet, laga litt mat, og prøvd fiskelykken.....meeen her var det bløtt.....virkelig bløtt.... Optimist som jeg er smalt det fra meg " æsj, vi bare går litt innover myra her så kommer vi til fast grunn" Det gjorde vi da ikke, det var dritbløtt. På kartet er det ikke antydning til myr her så mulig det bare var høy vannsatnd, men nå var det ihvertfall for bløtt til å slå opp noe telt og kose seg.

Så etter litt kartlesning bestemte vi oss for å gå et par kilometer til Nøklevann. Det var et lite slag i trynet for da var plutselig 4-6 km forvandla til 8-9 km. 

 Kom frem til Nøklevann og her var det jo folk overalt. Men kunne ikke vente anna etter at nesten hele runden var gått og det kun var et par km igjen til Skullerudstua, men nå hadde ikke hverken jeg eller Monica tenkt å gå en meter til så vi fant oss en odde som vi slo oss ned på. Andre folk eller ikke, her var det skikkelig fint, med unntak av noen ølkorker og litt glasskår her og der. Og nå var tiden inne for litt tøying, hehe. Jeg var like motvillig som sist men det var bare å høre når Monica så strengt på meg.

Hug a tree :)

Varmen hadde gjort sitt og vi var helt utslitt. Men etter litt Real Turmat så kvikna vi til etter hvert :) Her satt vi og var stappmette og hørte på radio og slappa av. Vurderte sterkt og fiske litt men det blei ikke noe av denne gangen. Først og fremst fordi jeg var dødssliten men også litt fordi jeg hadde glemt å kjøpe fiskekort :P

Fikk besøk av fire fugler av noe slag, dem lagde noe inn i helvete mye spetakkel, spørs om det var noe parringsrituale av noe slag, hehe

En stk helt ødelagt mann

Nå begynte det å gå mot kveld og temperaturen var rundt en 17-18 grader tror jeg, så det her kunne bli riktig så koselig. Men så kom det en mygg, og den ba alle j.... mygg i hele østmarka til oss så det blei helt umulig og sitte ute siden vi hadde glemt at det var mygg i norge om sommeren :/ Så da blei det tidlig kvelden på oss i posen, men vi måtte spille litt kort da, idiot, som Monica tilslutt vant... Og myggen fant veien inn i forteltet og herregud så mange det var, flere hundre tipper jeg. Var trøtte og slitne etter en lang dag så vi sovna ganske så fort når vi la oss til. Sover bedre og bedre på tur (ihvertfall jeg).

Våkna til fuglekvitter og bølgeskvulp, åhhh det er herlig det. Og en deilig utsikt når man våkner å åpner teltet og ser rett ut i Nøklevann. Og skoa våres står klare til en ny dag, med tung vandring, eller.... ikke så fryktelig lange biten til bilen igjen da siden vi gikk 8-9 km første dagen var det igjen kun et par km.

Så nå gjenstod frokost, som vi elegant hoppa over siden begge var mette fra dagen før. Helt utrolig hvor mettende slik Real Turmat er. Jeg skulle egentlig tatt et bad men litt skyer og kald vind gjorde at jeg drøyde den litt og nedpakking av campen kunne starte. Det begynte og fylle seg med folk på alle odder rundt oss nå siden været viste seg fra sin beste side.

Solkremen og sminkespeilet må med, samt mascara og annet fjaseri

Akkurat når vi skulle gå fikk vi besøk av noen ikke fullt så sjenerte ender som spiste kjeks rett fra hånda mi, og det måtte jo behørlig dokumenteres siden det er første nærmøte med dyr i skogen. Forhåpentligvis vil det bli mer ville dyr etterhvert. For ulven hadde glimret med sitt fravær også denne gangen. "F... til reddharer" Skulle nok sett meg hvis vi møtte på ulv ja. Ikke sikkert jeg hadde vært så stor i kjeften da :P

Så etter noen kilometer gange på grusvei og etter å ha hilst på ca 200(!!) turglade mennesker så vi atter igjen skullerudstua og gårsdagens utgangspunkt, der vi rota oss litt bort på de første fem hundre meterne ;) Vi har igjen litt før vi kan kalle oss villmarkinger.

Da var nok en tur slutt og vi er et ørlite skritt nærmere å kalle oss vilmarkinger ;) Selv om både ulv, gaupe og elg glimrer med sitt fravær var det en fin tur. Nå hadde vi jo ikke en skremmende lyd som på forrige tur så det er jo litt kjedelig. Flere jeg har prata med sier det må ha vært bever så da anser jeg den for oppklart :) 

Fått tips om at Gausdal Vestfjell er utrolig flott så da må vi forske litt på hvor neste tur skal gå. Forhåpentligvis da over to netter og ikke med så mye mennesker i nærheten (til Monica`s store fortvilelse)

Her kan du se ruta i en slags 3D visning fra ut.no http://ut.no/trip/page/3d?trip=en-bit-av-flyktningeruta&_nolayout=1